26/04/2024
Jeg hadde lovet meg selv å ikke drive og poste så mye på FB, men siden vårt prosjekt Hage ble sablet skikkelig ned på Arkitekturopprørets sider, så måtte jeg nesten svare dem.
Så ble jeg fanget av skrivingen og kanskje dette også er av interesse for oss andre? Her er mitt innlegg:
Dette er et tilsvar til en frisk kritikk av vårt prosjekt Hage i Lund. Arkitekturopprøret leverer!
Takk for innsatsen og for høy temperatur. Siden så mange lurer, så skal jeg her i det minste prøve å forklare hva dette prosjektet er for noe:
Hage er et offentlig rom, bestilt og bygget av Domkirken i Lund. Det er ikke en bygning, men mer som en liten klosterhage. Den er også del av et byutviklingsprosjekt for en ny bydel.
Nå, står Hage for seg selv, ute på et jorde, i utkanten av den vakre Svenske byen Lund. Midt i et område hvor tusenvis av nye boliger skal komme de neste årene. Domkirken i Lund eier et større landstykke her, og de valgte å utvikle sin eiendom selv, fremfor å selge til en stor utvikler. Domkirken er dermed driver for et lite, grønt byutviklingsprosjekt som skal ha svært høy kvalitet, bruke lang tid på å bygges og vokse frem organisk. Katedralen og domkirken har vært i Lund i 900 år og har derfor et langt perspektiv på det meste.
Hage er et svar på deres invitasjon til vårt arkitektkontor om å lage en enkel midlertidig paviljong som en start på denne byutviklingsprosessen.
Et midlertidig sted, hvor folk kan møtes. Det var bestillingen. Vi skjønte allikevel fort at vi ikke anbefalte å bygge et midlertidig bygg, men i stedet satse på å bygge noe solid og varig. Noe som er permanent og med svært høy kvalitet.
En felles hage, omkranset av en mur. Med planter. Et bord å sitte ved og et tak til beskyttelse.
Etterhvert vil så Hage endres fra å stå alene, til å bli et intimt byrom, fullstendig omringet av bygårder.
Inspirasjonen for prosjektet er ikke Mies van der Rohes (svært vakre) Barcelona paviljong. Vi må nok lengre tilbake i tid: Siden mennesket begynte å lage byer, har det å lage gode offentlige rom vært viktig. Plasser og torg. Steder der vi mennesker møtes, utveksler ideer. Dette er fundamentet i ethvert samfunn. Et basisbehov.
Vi har i starten av planleggingen derfor diskutert historiske byrom: Det greske agora, det romerske forum eller persisk maidan som man kan finne feks i nydelige Isfahan. Helt vesentlig i diskusjonen var også Central Park i New York, som ble opprettet utenfor byen, ute i landskapet lenge før skyskraperne kom. Eller det historiske Foundling Hospital i London; Parken hvor voksne kun har adgang i følge med barn. Omkranset av en teglmur. Ute av Londons støy.
Hage er naturlig nok veldig mye enklere, siden den er bygget med et beskjedent budsjett.
Hage henter også mye av sin inspirasjon fra middelalderbyen Lund selv. Det historiske sentrum har jo nettopp har mange slike høye teglmurer og vakre indre hager og gårder. Vi sa til oss selv; Hva hvis en liten bit av det historiske Lunds DNA rømte? Slo rot her ute på jordet?
Murer er bra. De gir le for vind og de samler varmen fra solen. De danner mikroklima og beskytter vekster. Så definerer de et sted. Her er du, vi passer på deg.
Selve muren er utviklet sammen med og oppført av tradisjons håndverkere knyttet til Katedralens i Lunds restaureringsarbeider. En vakker (historisk) lagerbygning fra en gammel syltetøy fabrikk hadde dessverre blitt revet, men vi fikk takk i denne teglsteinen. Over 50 000 av dem.
Etter å ha studert nøye ulike historisk murverk i Lund, lot vi diskusjonen med håndverkerene ha siste ordet for utføringsteknikk når det skulle mures. Jeg overdriver heller ikke når jeg sier at dette for dem nok var et høydepunkt i karrieren. Et helt fantastisk oppdrag: På sommerstid oppføre en 120 meter god gammeldags teglmur, gjort ordentlig. På gamle måten.
Taket som utgjør inngangspartiet til Hage gir deg ly for regnet og under er et kjempestort langbord hvor folk kan samles. Hele familier kan her spise og snakke sammen.
Vi valgte å utføre dette taket som et romfagverk, men med utrolig spinkle dimensjoner på stålet (tenk sykkel) som så ble naglet sammen for hånd. Nagling av bygg er noe vi fort må 150 år tilbake i tid for å finne gode eksempler. Eiffeltårnet selvfølgelig, men også alle våre vakreste historiske jernbanekatedraler.
Dette er også et håndverk som ikke finnes lenger.
Sammen med Pro Swede mekaniske verksted og Price Myers ingeniører fra London startet derfor et globalt detektivarbeid for å lære oss å nagle konstruksjoner. Å finne rett legering, utstyr etc. Til slutt ble det faktisk også laget en egen mobil smelteovn. Etter at Hage prosjektet var avsluttet skulle man så restaurere takkonstruksjonen på Lunds 900 år gamle katedral Den var av noe nyere dato, men viste seg å være -ja- naglet. Nå hadde man både håndverkere, teknikk og utstyr til å gjøre jobben.
Det store spisebordet som står under taket er laget av en stålbjelke som vi fant på kirkens lagerområde. To steiner fra Domkirkens eget steinbrudd og store planker fra Dinesen i Danmark.
Og så er det selve hagen: Den er foreløpig tom. Ikke fordi vi ikke skjønner at det skal planter dit, men fordi det tar tid å forstå dette rommet godt og hvordan det best skal beplantes og brukes. Denne våren kommer syv magnolia trær. Vi har også tegnet et vannspeil. Benker langs muren er nå bygd ferdig og kom på plass denne uken.
Foreløpig blomstrer derfor lokale tistler og markblomster, vakkert det også. De skjuler flokker av fugler og en og annen hare.
Hage er således et prosjekt som handler om tid. Det søker ro, en pause fra både stress og hverdagen. Det strekker seg både langt tilbake i tid og forsøker å lære av de som bygde før oss, og gi inspirasjon til de som skal bygge etter oss.
Til slutt et par ord om arkitekturopprøret:
Jeg er selv svært kritisk til hvordan vi bygger. Hvordan vi ødelegger med vår tankeløshet, mangel på innlevelse og kortsiktighet. Helt siden jeg gikk på ungdomsskolen. Dette er faktisk en av grunnene til at jeg ble arkitekt.
Jeg synes også at kritikken fra arkitekturopprøret er viktig, ofte riktig og svært velkommen. Produksjonssystemet for våre fysiske omgivelser er åpenbart i ulage. Folk har en dyp lengsel etter gode omgivelser som gir mening og trygghet. For mange oppleves det som vi mister den byen eller stedet vi kjente og var glad i. Det må både vi som arkitekter, men også som samfunn ta inn over oss.
Som arkitekter må vi også tåle denne kritikken. Det er resultatet av vårt arbeid som blir våre felles omgivelser. Det må og skal kritiseres.
Allikevel: Dette handler om så mye mer enn dårlige modernistiske arkitekter. Dette er først og fremst et kollektivt problem for oss som samfunn.
Vi bygger så stygt fordi vi som samfunn ikke vil mer.
Vi ønsker ikke å planlegge bedre. Vi ønsker ikke å bestille bedre bygninger. Vi ønsker ikke å bruke de beste arkitektene vi har. Vi ønsker ihvertfall ikke å bruke de beste unge arkitektene ví har.
Vi har ikke råd til skikkelige materialer. Vi har ikke råd til håndverk.
Vi bygger for mye og for stort når vi bygger, fordi ingen har tegnet verken bygget, tomta eller utearealet skikkelig.
Vi bygger som om vi ikke hadde naboer. Vi ønsker ikke å bruke tiden det tar å tegne en vakker fasade.
Til tross for at vi har fantastiske material ressurser, gode håndverkere full klimakrise og vi har en stadig større andel av befolkningen som ønsker seg vakre omgivelser og god arkitektur.
Som svar på dette har både Sverige og Danmark derfor utviklet visjonære, intelligente og fremsynte nasjonale arkitekturpolitikker.
Vi i Norge har en nasjonal transportplan.
Vi må nå begynne å prioritere våre byer, tettsteder, bygder og landskap mer. Passe på dem og utvikle dem. Med samme kraft og begeistring som vi har prioriterert vegbygging!
I stedet legger man ned byarkitekten i Bergen. Hva slags ambisjonsnivå er det?
Der Riksantikvaren på en helt utmerket måte passer på vår felles kulturarv, burde vi få en tilsvarende Riksbyggmester. En nasjonalt ansvarlig myndighet som kan ta tak i problemet og samle hele dette enorme feltet som driver med utvikling og produksjon av våre felles omgivelser.
I dag ligger ansvaret for dette spredd mellom en rekke departement. Riksbyggmesteren kunne jobbe overordnet med nasjonale mål og rådgi kommunene våre bedre. Hjelpe oss alle til å gå samlet i en bedre retning. Til hva vi som samfunn skal ha som strategi. Hvordan vi bør prioritere når vi utvikler våre byer. Når vi bestiller, planlegger og oppfører våre felles rom og bygninger.
Mangelen på koherens på dette feltet er stor i Norge. For eksempel henger ikke planprosessene og bygningsnivået helt i hop. Hva som faktisk skal bli bygget til slutt finner ikke sin rolle i planprosessene. Blir det fint? er et spørsmål jeg har til gode å høre i en planprosess.
De fleste bygninger oppstår imidlertid derfor litt tilfeldig og som i et vakum. Et tomrom der flyktig kapital, møter flyktig utbygger for å få produsert nok salgbart BRA i møte med generiske og ofte helt vage reguleringsbestemmelser.
Dette er et vakum der det ofte er få tanker om hverken mennesker, by eller offentlighetens behov.
Jeg mener at en annen hovedgrunnen til at det ofte går så galt er kulturell. Vi vet og kan alt for lite om vakre landskap, byer og arkitektur. Det er ikke pensum.
Derfor bestiller heller ikke folk og kommuner vakre bygninger og steder. Jeg har opplevd å være med studenter for å se på feks villaer av Palladio og så kommer det en italiensk barne- eller ungdomsskoleklasse på utflukt for å se på det samme mesterverket. Vi må lære våre barn og unge å se våre bygde omgivelser bedre. Vær gjerne glad i naturen, men vær også glad i stedet ditt. Det bygde resultatet av de som kom før deg. Et produkt av vår felles kultur.
Til slutt: Kan vi snart begynne å se mot et hyggeligere sted bortenfor denne uendelige terpingen på at modernister er idioter og det klassiske er det eneste svar?
Kan vi se for oss et samfunn som ønsker mer mangfold og ikke bare forbud mot stilretninger? Som er littegranne raust? Litt mer hyggelig?
Arkitekturen er et kontinium. I tusener av år har vi formet våre omgivelser. Der utallige ismer har kommet og gått i noen hundreår. Modernismen er bare en av disse.
Kanskje er det i stedet mere interessant å forstå de lange historiske linjene? Studere med glede alt det fine vi mennesker tross alt har laget rundt i verden gjennom årene? Dette prøver vi også å formidle til våre studenter.
Jeg har personlig heller ingen problemer med at man blant Jugendbygårder i Elgesetergate her i Trondheim burde både la seg inspirere og tilpasse seg ordentlig til sin historiske kontekst. Eller hvis det brenner i Storgata på Lillehammer så bygger man selvfølgelig opp igjen det som brant. Fordi det handler om et steds sjel.
Og hvis vi utvikler en ny bydel på Nyhavna i Trondheim så er det kanskje det klassiske urbane grepet med en parisisk kvartalstruktur og med typologien bygård. Noe som er både velprøvd, vakkert og effektivt.
Og skulle vårt kontor være så heldig å få tegne en av disse bygårdene, så forbeholder vi oss fremdeles retten til å tegne noe dere aldri har sett før!
Noe vakkert.
Geir Brendeland
Professor
Fakultet for arkitektur og design
NTNU
